Erstatning etter feilbehandling

Feilbehandling er en samlebetegnelse for situasjoner der helsehjelpen som er gitt, avviker fra det som kan forventes av forsvarlig medisinsk praksis. Det kan dreie seg om feil diagnose, mangelfull oppfølging, feil valg av behandlingsmetode eller feildosering av legemidler.

Begrepet «feilbehandling» brukes ofte i dagligtale, mens pasientskadeloven bruker begrepet svikt ved ytelsen av helsehjelp som juridisk vilkår for erstatning.

Dette skillet er kjernen i de fleste pasientskadesaker. En komplikasjon er en kjent og påregnelig risiko ved en behandling eller et inngrep, som kan inntreffe selv om alt er gjort riktig. En slik komplikasjon gir som hovedregel ikke rett til erstatning, fordi det ikke er noe å bebreide behandleren for.

Svikt foreligger derimot når behandlingen ikke er utført i tråd med det som kan forventes av en kompetent behandler i den aktuelle situasjonen — for eksempel ved at symptomer som burde vært fanget opp, ble oversett, eller ved at en anerkjent prosedyre ikke ble fulgt.

I praksis kan grensen være vanskelig å trekke, og det er nettopp denne vurderingen NPE og eventuelt Pasientskadenemnda gjør med hjelp fra medisinsk sakkyndige.

• Forsinket eller feil diagnose når symptomene skulle tilsi videre utredning
• Manglende oppfølging av unormale prøvesvar
• Feil eller mangelfull informasjon før et inngrep
• Behandling som avviker fra anerkjente retningslinjer uten god grunn
• Kommunikasjonssvikt mellom behandlere som fører til feil behandling

Listen er ikke uttømmende, og hver sak vurderes konkret opp mot situasjonen som forelå på behandlingstidspunktet.

Selv om det påvises svikt, må det også være sannsynlig at svikten faktisk har forårsaket skaden eller forverret den. Dersom skaden uansett ville oppstått — for eksempel fordi den underliggende sykdommen var alvorlig uansett behandling — kan årsakssammenheng mangle helt eller delvis.

Dette er ofte det mest krevende spørsmålet i en pasientskadesak, og det er en av grunnene til at slike saker kan ta tid å avklare.

En stor andel av sakene som meldes til NPE, gjelder forsinket eller feil diagnose, ofte ved kreft eller andre alvorlige tilstander. Her vurderes det om en forsvarlig utredning ville avdekket tilstanden tidligere, og om en tidligere diagnose ville gitt et bedre forløp.

Pasientjournalen er den viktigste kilden når NPE skal vurdere hva som faktisk ble gjort og vurdert underveis. Det kan derfor være nyttig å be om innsyn i egen journal og gjøre seg kjent med hva som er dokumentert, før en søknad sendes inn.

Feilbehandling kan også oppstå i forbindelse med kirurgiske inngrep, men slike saker har egne, typiske problemstillinger knyttet til blant annet informert samtykke og postoperativ oppfølging. Se egen gjennomgang av erstatning etter operasjon for mer om dette.

Fordi vurderingen av svikt og årsakssammenheng ofte krever både juridisk og medisinsk innsikt, kan advokat være til hjelp med å strukturere saken, vurdere de sakkyndige uttalelsene og formulere anførsler overfor NPE eller i en klage til Pasientskadenemnda. Les mer om pasientskadeadvokatens rolle i slike saker.

Grunnvilkårene og selve saksgangen hos NPE er beskrevet nærmere i artikkelen om Norsk pasientskadeerstatning.