Oppreisningserstatning for tort og svie

Oppreisning skiller seg fra de fleste andre postene i en personskadesak ved at den ikke skal dekke et konkret tap, men kompensere for den krenkelsen den skadelidte er utsatt for. Den kan derfor tilkjennes selv om skaden ikke har gitt varig medisinsk invaliditet eller inntektstap.

Hjemmelen for oppreisning finnes i skadeserstatningsloven § 3-5, som stiller strengere krav til skyld enn det som gjelder for de øvrige erstatningspostene.

Mens erstatning for økonomisk tap normalt kan kreves ved vanlig uaktsomhet, forutsetter oppreisning at skadevolderen har handlet forsettlig eller grovt uaktsomt. Det innebærer en klart mer klanderverdig opptreden enn alminnelig uforsiktighet.

Praktiske eksempler er voldsutøvelse, seksuelle overgrep, grov promillekjøring og enkelte tilfeller av grovt uaktsom opptreden på en arbeidsplass. En vanlig trafikkulykke som skyldes et øyeblikks uoppmerksomhet, vil normalt ikke oppfylle vilkåret.

Det er i utgangspunktet den som er direkte utsatt for den skadevoldende handlingen som kan kreve oppreisning. I visse tilfeller, som ved dødsfall, kan også nære etterlatte ha et selvstendig krav på oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 andre ledd.

Oppreisningsbeløpene er utviklet gjennom rettspraksis og fastsettes etter en konkret helhetsvurdering av handlingens grovhet, virkningene for den fornærmede og omstendighetene for øvrig. For enkelte typer overgrep, som voldtekt, har domstolene lagt til grunn mer normerte nivåer, mens andre saker vurderes mer skjønnsmessig.

Beløpet varierer betydelig fra sak til sak, og det gis ingen automatikk basert på skadeomfanget alene — grovheten i den straffbare eller erstatningsbetingende handlingen står sentralt.

Ved vold og enkelte andre straffbare forhold kan oppreisning også søkes gjennom den statlige voldsoffererstatningsordningen, som normalt er raskere og mindre ressurskrevende enn å gå til sivilt søksmål mot skadevolderen direkte.

Se også erstatning etter vold for mer om hvordan denne ordningen fungerer i praksis.

Oppreisning må ikke forveksles med ménerstatning, som er en standardisert erstatning for varig medisinsk invaliditet uavhengig av skyldgrad hos skadevolder. Den skiller seg også fra tap av inntekt, som utelukkende dekker økonomisk tap.

Du kan i prinsippet ha krav på alle tre postene samtidig dersom vilkårene for hver av dem er oppfylt, men kravet til skyld for oppreisning er som nevnt strengere enn for de øvrige.

• Politianmeldelse, avhør og eventuell dom i straffesaken
• Legeerklæringer og eventuell psykolograpport som beskriver skadevirkningene
• Egenerklæring om hvordan hendelsen har påvirket livssituasjonen

En eventuell straffedom mot skadevolder er ikke et krav for å fremme et sivilt oppreisningskrav, men den styrker normalt bevisbildet betydelig.

En advokat kan bidra til å vurdere om vilkårene for oppreisning er oppfylt i den konkrete saken, og til å underbygge kravet med relevant dokumentasjon. I saker som også behandles i straffesystemet, kan bistandsadvokat oppnevnes for fornærmede i visse sakstyper.

Les mer om de øvrige erstatningspostene på hovedsiden om personskadeerstatning.